Madagaskarblogg

Med en reell fare for å skape sterke assosiasjoner til Sigvart Dagslands tekster velger jeg å fritt oversette  navnet på denne flotte institusjonen og arbeidsplassen til overnevnte tittel. Her arbeider 400 mennesker med ulike konkrete utfordringer som gjør at de i utgangspunktet er tilsidesatt av samfunnet. I Norge ville vi ha forsøkt å gitt dem en blindehund, et høreapparat eller fast time hos psykolog for at de best mulig kunne deltatt i det daglige livet, men de samme menneskene er her på mange måter overlatt til seg selv. Noen er blinde, noen er døve, noen har andre vanskeligheter i livet som gjør at de av mange blir sett på som ubrukelige og kategorisert som unyttige. Denne plassen gir dem arbeid, gir barna deres gratis skolegang (skole er vanligvis dyrt) og produserer samtidig fantastiske ting, som selger godt. Materialet er gamle jerntønner som de retter ut, skjærer mønster i, sveiser og maler. De produserer alt fra lamper til speil, kunstige hagebaobabtrær og fat. Her har Erlend vært så heldig å få en avtale om undervise de største elevene, som er barna til arbeiderne i engelsk. Det blir spennende å lære mer om dette prosjektet og bli kjent med gassisk skole, og sannsynligvis vil den språkutvekslingen som kommer til å foregå i klasserommet være minst like mye til gunst for Erlend og hans gassisk, som for elevenes engelsk. Vi får håpe det går begge veier.  

Vi har også fått tid til å være innom et gassisk marked, hvor det aldri er lett å reise hjem uten minst et par fargerike vesker.

Jernfabrikken Finoana Fitiavana Fanantenana Fahasoavana Workshop. Eller FFFF Workshop for oss vanlig dødelige.

Kan det friste med en jernbaobab?

Markedets vesker og esker har gjort Anette enda mer fargerik