Madagaskarblogg

Vi gjorde noe kjempegøy i går, vi var på landskamp mellom Madagaskar og Mozambique! Fotball er fotball, men ting er litt forskjellige rundt omkring i verden. Da vi ankom stadion ble vi møtt av en 40-50 politimenn, i full uniform. Uniformen inneholdt kamuflasjeklær, skjold til ben og bryst, hjelm og bazooka tror jeg det var. Det var så vidt vi torde å spørre om hvor vi fikk kjøpt billetter, og prøvde å se snille og fredelige ut da vi høflig hvisket frem spørsmålet. I billettuka fikk vi valget mellom to typer billetter, den ene dobbel så dyr som den andre. Rike som vi er her nede slo vi selvfølgelig til med den dyreste. Inne på stadion så vi oss rundt og gikk så mot de plassene som så dyrest ut. Det var ca 20 stoler plassert midt på tribunen, som ellers besto av steintrapper. Etter å ha snakket med han som satt ved siden av oss og fått vite at han var styreformann for landslaget, og flere morske dreskledde menn i 50-årene også begynte å sette seg ned, innså vi at vi kanskje hadde satt oss på feil stoler. Vi fant det bedre å sitte sammen med «folket», og flyttet oss til steintrappene vi også. Fotballbanen var ganske lik Arronesbanen i Alta, men det måtte en kar ut med hvitmaling i pausen, for å markere opp 16-meteren. Madagaskar var overraskende nok det førende laget, men som Erlend sa : «Akkorat kontringar har de isje øvt på». Det ble 0-0, og uten de store målsjansene. Men når de kom gikk folk bananas på tribunene, akkurat som hjemme. Det var en morsom opplevelse, og vi håper det blir flere kamper i løpet av vårt opphold her.

Anette

Madagaskars ferskeste supporter

Vi bor i et rosa slott og vi har en hushjelp som heter Seraphine.

Mye har skjedd og mye skjer her i Antananarivo, byen med de tusen a’er. På fredag flytta vi inn i ny leilighet (og selv om det kanskje ikke akkurat er et slott, kan der se sånn ut fra byens hovedgate, der det lyser opp i sin rosa glans), på lørdag va det shopping og vasking, og allerde i dag begynte vår hushjelp Seraphine. Som om det ikke er nok å bo i en over hundre kvadratmeter stor leilighet, med balkong og utsikt over hele byen, har vi ansatt en godt voksen dame til å ta seg av vasking, matlaging, og handling. Så nå føler vi oss litt mer som fastboende, og litt mindre som turister. På lørdag var vi og feiret vår nye bolig med en bedre middag på gamle og erværdige Villa Vanille,  med levende gassisk musikk, og nøyt retter krydret med verdens beste orkidè.

Livet e meks i Antananarivo.

Utsikten fra balkongen vår

Som nevnt tidligere skal vi lede en engelskklubb for elevene på en skole som heter Ambojiatovo. Dette er etter skoletid og derfor frivillig for de som ønsker. Meningen er at elevene skal få praktisert det engelske språket uten å være knyttet til pensum. I går besøkte vi skolen og ble presentert foran alle elevene ute på skoleplassen. Lærerne fortalte hvem vi var og hva som var planen, og vi sa at vi var glade for å være der og at vi gledet oss til å komme igang. Senere på dagen hadde vi et møte med tre av engelsklærerne, og det viste seg at det var intet mindre enn 130 elever som ønsket å delta! Så istedet for to grupper fordelt på to dager, som planlagt, blir det tre grupper og dobbel økt den ene dagen. Lærerne var svært opptatt av dette og fortalte oss at vi hadde et stort ansvar for å motivere elevene til å snakke engelsk. Det er nemlig svært få arenaer de får gjort det på, da det går i gassisk og fransk overalt. Engelske filmer og tv-serier vises på tv, men er dubbet til fransk. Men det spilles en del engelsk musikk på gata og i kafeer (Lionel Richie, Celine Dion og andre artister som hadde sin storhetstid på 80- og 90 tallet er mest populære!). Med så mange elever blir det en spennende utfordring for oss, og vi er i gang med å planlegge hvordan vi skal gjennomføre det. Det viste seg også at engelsklærerne gjerne ville være med, for de fikk jo heller ikke praktisert engelsken sin noen steder. Men jeg tror vi ble enige om at vi kunne møtes utenom de faste klubbtidene, og snakke «voksenengelsk». Dette er bra for oss, for da kan vi legge opp temar som omhandler Madagaskar, hvor vi kan lære litt om historie, politikk og hva det nå skal være. Kjempegøy! Vi er enige om at de fire lærerne vi har møtt på den skolen muligens er de søteste menneskene sør for Sahara. Det blir stas å samarbeide med så flotte folk.

Ellers er vi akkurat ferdig med gassiskundervisning nummer tre, og jeg vil si at det går fremover. Tre timer i strekk viser seg å være nok, og den siste halvtimen blir det mye fnising over hvor mange a’er i’er, n’er og o’er det kan finnes i et ord (det er sykt mange!). Jeg kan med stolthet fortelle at all bestilling under lunsjen i dag gikk på gassisk, mellom oss og kelneren! Vi er også under ett vennlig press av madame Roseline, som vi bor hos denne uka, som forventer at vi gjenforteller det vi har lært. På gassisk.

Hver dag er det også små hendelser som får oss til å le. I går gikk vi på gata da vi ble overfalt av seks-syv barn i fireårsalderen, og i stedet for å be oss om penger danset de i ring rundt oss og gjentok «Vaza, bonne anne!» Altså godt nyttår hviting, godt nyttår hviting! Og så lo de seg skakke.

Jeg legger ved noen bilder fra Ifaty også, så kanskje vi kan lokke ned enda flere på besøk?

Anette

Blomst

Gjett hvem sin fot?

Erlend

Anette i solnedgang

Erlend i solnedgang

Get a room!

Vi har hatt en ukes herlig ferie på sørkysten av Madagaskar, i Ifaty og Tulear. Vi har hatt avslappende dager på stranda under brennende sol, mens ettermiddagene har hatt torden og lyn av utrolige dimensjoner. For noen naturkrefter!

Høydepunktene i ferien er mange og inneholder snorkletur, grillet hummer på stranda, fantastiske middager og vakre solnedganger. Vi kom til å unne oss tre dager på et nokså fint hotell, og det viste seg å være verdt hver krone. Bungalow i to etasjer, med fantastisk utsikt, upåklagelig service, nydelig mat og vin. Helt perfekt.

Vi har også snakket en del med noen av de lokale, og på en salig blanding av fransk, gassisk og engelsk fått lære litt om historien og hverdagen til kystfolket der. Det var flotte og stolte mennesker som fortalte med glede. Også lo de, og lo og lo og lo. Og da lo selvfølgelig vi også. Vi gleder oss til å reise tilbake og kunne snakke enda litt mer, når vi er blitt bedre i gassisk.

I Tulear besøkte vi Kristin Laugerud, som jobber der via fredskorpset. Hun viste oss rundt, og er til stor hjelp for oss når vi har tusen spørsmål om hva, hvem, hvor og hvorfor det er slik på Madagaskar. Takk, Kristin, for gjestfrihet og gode tips!

Tilbake i Antananarivo føler vi at turen har gitt oss masse energi og motivasjon, og i morgen starter det som kanskje kan betegnes som en hverdag. Vi begynner på gassiskkurs. Og i løpet av uka skal vi også tilbake til de stedene vi skal jobbe for. Vi gleder oss til hver eneste dag, og kunne ikke hatt det bedre.

Takk til dere som har skrevet kommentarer, det er kjempehyggelig. Fortsett med det!

Anette og Erlend

P.s. Vi sliter med publisering av bilder, så beklager at de kommer i litt forskjellig størrelse. Vi skal finne ut av det. Men ikke i dag.

Bassengmeks

Søte barn på stranda

Daniel

Lykketroll

Lakana Vezo

På vei til middag

Rekespyd. Nam!

Fra bungalowen

Med en reell fare for å skape sterke assosiasjoner til Sigvart Dagslands tekster velger jeg å fritt oversette  navnet på denne flotte institusjonen og arbeidsplassen til overnevnte tittel. Her arbeider 400 mennesker med ulike konkrete utfordringer som gjør at de i utgangspunktet er tilsidesatt av samfunnet. I Norge ville vi ha forsøkt å gitt dem en blindehund, et høreapparat eller fast time hos psykolog for at de best mulig kunne deltatt i det daglige livet, men de samme menneskene er her på mange måter overlatt til seg selv. Noen er blinde, noen er døve, noen har andre vanskeligheter i livet som gjør at de av mange blir sett på som ubrukelige og kategorisert som unyttige. Denne plassen gir dem arbeid, gir barna deres gratis skolegang (skole er vanligvis dyrt) og produserer samtidig fantastiske ting, som selger godt. Materialet er gamle jerntønner som de retter ut, skjærer mønster i, sveiser og maler. De produserer alt fra lamper til speil, kunstige hagebaobabtrær og fat. Her har Erlend vært så heldig å få en avtale om undervise de største elevene, som er barna til arbeiderne i engelsk. Det blir spennende å lære mer om dette prosjektet og bli kjent med gassisk skole, og sannsynligvis vil den språkutvekslingen som kommer til å foregå i klasserommet være minst like mye til gunst for Erlend og hans gassisk, som for elevenes engelsk. Vi får håpe det går begge veier.  

Vi har også fått tid til å være innom et gassisk marked, hvor det aldri er lett å reise hjem uten minst et par fargerike vesker.

Jernfabrikken Finoana Fitiavana Fanantenana Fahasoavana Workshop. Eller FFFF Workshop for oss vanlig dødelige.

Kan det friste med en jernbaobab?

Markedets vesker og esker har gjort Anette enda mer fargerik

Når dama på markedet ikke har vekslepenger for mangokjøpet, tar vi det gjerne i letchi. Bra for henne og bra for oss.

I dag har vi vært på Akany Fampandrosoana, institusjonen Anette skal jobbe litt for. Der var det skolestart i dag, og vi var invitert. Litt flaue ble vi plassert på to stoler fremst i lokalet, foran de andre lærerne. Det var ca seksti fnisende fjortenårige jenter som så på da vi ble presentert som herr og fru Berg. Erlend utstøtte et halvhøyt nei, men innså at det ville være for innvikla å forklare der og da. Videre ble vi presentert som norske misjonærer, noe som jo heller ikke stemmer helt. Anette holdt noe som fremsto som en hel liten tale da den ble oversatt av bestyrerinnen, men som på engelsk ikke var mer enn fire-fem setninger. Artig var det, både for herr og fru Berg.

Vi har også laget avtale med en skole, og skal starte opp en engelskklubb der etterhvert. Det blir etter skoletid og et frivillig tilbud til de barna som vil praktisere engelsk. Det skal være to ganger i uka, og det gjør vi sammen. Det er mye opp til oss hvordan vi skal legge opp dette, og det blir spennende å se hvor mange som dukker opp.

Vi har også ordnet med leilighet, og den er fantastisk. Kjempestor og fin, med den flotteste utsikten over Antananarivo som tenkes kan. Det er stor balkong, og den kommer til å bli flittig brukt. Den har også to store soverom, så vi har god plass til gjester!

Vi skal reise på en ukes strandferie på lørdag, og uken etter håper vi å være i gang med språkundervisning og litt jobbing. Det føles som alt ordner seg på beste vis, og vi storkoser oss. Tenk at vi bor her!

Anette og Erlend

Mango og letchi

Manga lager plommesyltetøy

Antananarivo

Erlend og Manga har kjent hverandre siden Erlend var en liten tjukkas

Det er lørdag og vi er i form! Har møtt Kristin Laugerud i dag, for de av dere som kjenner henne. Vi har det fint, bor på hotell og klarer derfor å poste noen bilder

Anette og Erlend

Vi er vel fremme i byen som blir vårt hjem de neste syv månedene, Antananarivo! Bare navnet vitner jo om at dette blir et eventyr. Vi var så uheldige å ta med oss en hissig forkjølelse fra Norge, og har egentlig vært inne helt til i dag. Men nå er formen mye bedre, og vi har fått beveget oss litt rundt. Vi er så vidt i gang å planlegge jobbing, og har hatt besøk av Roselyne, som har hjulpet oss med leilighet. Hun har også laget en avtale med rektor på en av skolene som er aktuelle, og dit skal vi sammen på mandag. Det er da snakk om engelskundervisning av elever på undoms- og videregående trinn. Hun er hjelpsomheten selv, og venninne med Erlends mor, Marianne.

I dag har vi også besøkt en sosial institusjon, for barn og undommer som har små muligheter i det vanlige skolesystemet. 152 elever går her, og vi skal være med å ønske de velkommen til skolestart på tirsdag. Anette likte stedet og lederen der fra første stund, og har allerede avtalt å jobbe endel der fremover.

Vi gleder oss også til å begynne på gassiskkurs, og slenger ut de få ordene vi kan så ofte vi kan. Det er enda ikke avtalt, men det ser ut til å bli en intensiv periode på fire uker først, og så kveldskurs kombinert med jobbing etter det.

Dette var første oppdatering, og mer kommer! Vi er utrolig glade for å være i gang med dette, som vi har drømt om så lenge.

Det var vanskelig å laste opp bilder, så det får komme senere.

Anette og Erlend