Madagaskarblogg

Nok en perle av et sted er besøkt. Diego Suarez, som ligger helt nord på Madagaskar, var helt vidunderlig. Først var vi tre dager på stranda Ramena. Det jeg likte så godt der var at stranda var landsbyen, og ikke avstengt for noen. Mange lokale, både store og små, noen få turister, ganske mange zebuer, hunder, høner og katter delte harmonisk plassen på den fine stranda. I små, enkle hytter gjemte det seg iskalde øl, sprellferske hummer og annen nyyydelig mat. Gasserne griller gjerne sjømaten sin, og det smaker altså så fantastisk. Tilbehør er gjerne ris eller pommes frites, en liten sitrondæsj, og det er faktisk alt som trengs. Jeg kjenner jeg får vann i munnen av bare å skrive om det.

Vi var også på båttur på grønt hav. Turen ut til øya vi skulle besøke var kjempefin. På vei hjem blåste det derimot opp, og vi fikk bølgeskyll på bølgeskyll kasta i fleisen hele gjengen. Det begynte å bli litt ubehagelig, og da styrmannen ramla på havet fordi roret knakk med et stort brak var det like før jeg begynte å hyle høyt av skrekk. Erlend hadde en litt mer sjarmerende reaksjon, og ropte «kan han svømme?» Og heldigvis kunne han det. Gutten (han var en gutt, som sikkert skulle læres opp) kom seg ombord, og vi kom oss til land. Pjuh.

Siste dagen tilbragte vi i selve Diego by. Den var veldig flott, og helt forskjellig fra de andre stedene vi har besøkt. Forauene var faktisk til å spasere på, og ikke til å parkere på, og gatene var breie. Lise syntes det lignet litt på New Orleans. Det var også mange koselige barer og restauranter, og også der fikk vi nydelig mat.

Reiseanbefalingen kom fra Erlends søster Kristine, og bringes herved videre til alle andre.

Anette

Taxi

Fiskegarn på stranda

Latmannsliv på en lørdag

Lise fikk seg en ny venninne

Grønt hav

Kokfornøyd type

Lek i landsbyen

Diego Suarez

Ruiner

Gatekunst

Mann med fletter vurderes solgt. Er i meget god stand, men oppfyller ikke lengere eierens estetiske krav.    Gi bud.

På fredag kveld kom min kjære søster Lise, og hennes venninne Anne Mette til Antananarivo. De skal være her i to uker, noe vi regner som ganske knapt. Derfor kjørte vi på med opplegg allerede fra lørdagsmorgen. Vi dro på rundtur i hovedstaden med vår venn Lytha. Han er en veldig hyggelig fyr, og jobber bla som guide. Bestillingen var: Vis oss det som er spennende i Tana. Og han hadde lagt opp en perfekt dag for oss, med både planlagte og spontane innslag. Vi fikk se ulike bydeler, historiske steder, mursteinslaging, jentefotball, et bryllup, hans barndomshjem og mye mer. Med perfekt timing endte vi turen med solnedgang fra Rova, Antananarivos beste utsiktspunkt. Omtrent alt vi så og gjorde den dagen var helt nytt for meg og Erlend, og vi var alle fire overbegeistret over opplevelsene. Så om noen skal til Tana, ta kontakt med Lytha. Han er knallflink, og har skjønt hva vi hvitinger har lyst til å se.

Kvelden fortsatte på gourmetvis på byens fineste restaurant, La Varangue. Vi fikk også tid til en liten tur på nattklub, og Lise og Anne Mette dansa fletta av seg. En perfekt dag!

Anette

Vi møtte en gjeng med fnisende barn, som til og med sang for oss

Søster og Anne Mette

Lytha og meg

Murstein

La Gare

Hvitinger i solnedgang

Forrige helg var vi så heldige å få være med vår venninne Monika til byen Fandriana. Hun jobber nå for NMS men har tidligere vært fredskorpsdeltaker i Fandriana i ett år. Vi hadde hørt mye fint om denne byen, og det viste seg at det var det god grunn til. For et flott sted! Ute på landsbygda, midt i mellom rullende åser og rismarker. Smilende mennesker og flotte, velholdte hus møtte oss overalt. Monika viste vei, og tok oss med på en nydelig gåtur i området. Jeg bestemte meg for å kjøpe et hus der! Det var så ekstremt vakkert og fredelig. Når jeg tenker meg om var det også fryktelig kaldt på kvelden og natta, og strømforsyninga var mildt sagt ustabil. Erlend mente at jeg aldri kunne ha bodd et sted hvor jeg risikerte å sitte i mørket fra klokken seks hver kveld, og det er mulig han har rett. Men jeg vil likevel gjerne ha et feriehus der, det går jo fint.

Jeg vil at dere ganger alle bildene med ti, så kommer dere kanskje i nærheten av hvor fint det er.

Anette

Anette, Ester og Monika

Rismarker

En fin mann vi møtte på veien

Oksekjerre

Balansering gjennom rismarkene

Lastebil

På lørdag var vi i Antsirabe, byen hvor Erlend ble født. Der hadde vi en avtale med Tina, som er Erlend sin bestevenn fra tiden på Madagaskar. De to var masse sammen i de tre årene familien Skjortnes Aano bodde i nærheten av Antsirabe, og Tina er så glad for å møte kameraten sin igjen her på Madagaskar.

Vi syklet til Tinas hus, og fikk hilse på kona og de to ungene hans, og store deler av svigerfamilien. Så tok han oss med til snekkerverkstedet sitt hvor han viste oss rundt og presenterte oss for sine kollegaer. Der var det ikke mye snakk om finerplater (er det det det heter?), for alt var lagd for hånd av solid tre.

Vi hadde kun fire timer på oss, for vi skulle videre til byen Fandriana samme dag. Så når vi da skulle på skogstur for å se på en innsjø, ante vi at tidsskjemaet kunne komme til å sprekke. Litt på grunn av at Tinas datter på tre år insisterte på å gå selv, og litt fordi det tok nesten en time å gå til innsjøen. Jeg må også nevne at det tok ca tre kvarter å sykle til huset hans. På tilbakeveien møtte vi også på kona og lillebroren, som hadde laget mat. Da var det bare å sette seg ned på en stein og spise, og late som om at det ikke var en halvtime til vi skulle forlate byen som var minst en time unna. Når vi hadde spist og hastet av gårde uten å vise at vi hastet, møtte vi også på Tinas mor og hennes mann. Hun var hushjelp for Erlend og de, og hadde reist flere mil for å møte oss. Og også hun hadde med mat. Dette hadde ikke vi hørt et ord om, og vi følte oss rimelig teite da vi syklet avgårde fordi vi ikke hadde tid å komme på middag. Men vi håper å komme tilbake før vi reiser hjem til Norge. Jeg synes det er så rørende å se hvor glade de er i kjæresten min, og hvor begeistret de er over at han har kommet tilbake til Madagaskar. Det var synd at det ble så kort tid på lørdag, men det var en utrolig hyggelig dag. Og nok en påminnelse til meg om at man helst bør ta det med ro, og glemme ordet tidsskjema her på Madagaskar.

Anette

På tunet

Stor nordmann, liten gasser

Heia!

Tina