Madagaskarblogg

I dag har vi vært på avslutningsfest på Akany Fifampandrosoana. Jeg synes akkurat vi satt der og ble presentert som herr og fru Berg, da det var semesteråpning i begynnelsen av februar. Jobben har vært spennende og morsom, rar, fin og av og til litt utfordrende. Jeg er så glad for at akkurat jeg traff akkurat de, og vi skal absolutt holde kontakten. Jeg har nemlig tenkt meg tilbake.

Vi fikk blant annet se fem flotte avgangselever, som hadde sydd brudekjoler, og som stolt viste de frem for lærere, elever og foreldre. Tårene presset på da «mine» jenter sang min favorittsang Hafaliana foana, som takk for laget. Jeg kommer til å savne de der fjortisene veldig, veldig mye.

Anette

Hafaliana fooooooana

Stolte jenter

Følge nøye med

Det er vanskelig å sitte i ro når man er fem år og akkurat ferdig på førskolen

At Madagaskar er en øy full av skatter er et faktum. En av livets tilfeldigheter er at noen av de aller fineste skattene befinner seg rett utfor døra vår. Når vi flytta inn i det rosa slottet ble vi kjent med «den lille familien», og alle dere som har vært å besøkt oss har hørt om Momo, Kristine, Maurice, Francine og Momena. Noen av dere har også møtt de, og vet hvor utrolig strålende og vakre de er. Mot alle odds. Familien på fem bor nemlig på asfalten utenfor huset vårt. Selv om de ikke eier så mye mer enn det de står og går i, har de lyst opp hverdagene våre med smil og glede. Dagen har ikke vært helt fulkommen uten et glimt av barna, og det blir forferdelig å reise fra de.

Den siste tiden har vi hatt besøk av Rakel og Tone Lise, som også umiddelbart ble sjarmert. Sammen tok vi de med i dyreparken, og tilbragte en formiddag med å se på dyrene og ha piknik. Det var stor stas, for så mange rare dyr hadde de ikke sett før. Maurice på seks hadde skilpaddene som favoritt, Francine synes påfuglene og geitene var det beste, og lille Momena på to likte nok aller best hvitingen Rakel. Hun bærte han på armen hele tiden, og ga seg blanke i at hun ble tissa på både fire og fem ganger i løpet av dagen. Rakel, du er for alltid min helt som bare smilte og sa «det gjør ikke noe».

Det var så gøy, og noe vi aldrialdri kommer til å glemme. Nedenfor kan dere se bilder av skjønningene, og nok en gang må dere gange de opp minst tusen ganger for å komme i nærheten av virkeligheten.

Anette

Den lille familien

Se, en sommerfugl!

HAHAHAHA!

Som ho mamma ville ha sagt. Det betyr altså at vi begynner å avslutte ting her på Madagaskar. Jeg har gått i hakk med frasen «tenk, nå er det kanskje siste gang…», og kjenner klumpen i halsen. Dette er siste hele uka i Tana, for på lørdag skal vi på ferie. Sammen med vår venninne Monika og hennes kjæreste Pål skal vi på kanotur på elva Tsiribina, erobre nasjonalparken Tsingy og beundre soloppgangen i baobabaleen i Morondava. Turen tar ca en uke, og blir garantert et eventyr.

I dagene frem til det venter litt organisering av diverse småprosjekter og ellers rolige dager. Vi må sørge for å spise en siste gang på alle favorittrestaurantene våre, og det er jo ikke akkurat hard arbeid. Vi har også besøk av to herlige damer fra Norge, Tone Lise og Rakel. De er nå på stranda, men skal være her hos oss fra onsdag kveld til lørdagsmorgen.

Så skal jeg gjøre det samme som jeg har gjort siden vi kom, nyte hvert sekund av Madagaskar. Gråte over det triste og smile og le av alt det fine og rare.

Anette

Good times!

I helgen har vi vært sammen med Mihantra. Han er bror til Erlends gamle venn Tina, og studerer i Antananarivo. Lørdag hadde vi en hyggelig lunsj sammen, og i dag har vi spilt frisbee. Om et par uker skal vi reise sammen til Antsirabe, og møte hele familien hans. Som tidligere beskrevet ble det greit hektisk forrige gang, så vi gleder oss til god tid med disse flotte menneskene.

Anette

På fredag besøkte vi dyreparken i Antananarivo, Tsimbazaza. Vi hadde med oss intet mindre enn 70 unger fra engelsklubben, men heldigvis var det også med tre andre lærere. Jeg liker ikke dyreparker, men kunne ikke nekte da forslaget kom. Å se dyrene inne i små bur, etter å ha sett de ville i nasjonalparkene rundt omkring, var ingen hyggelig opplevelse. Men det var veldig gøy å dra dit sammen med alle de skjønne engelskstudentene våre. Parken er nedslitt, og skiltene med beskrivelse av arten matcher ikke alltid dyret som faktisk befinner seg i buret. Men det var et nydelig område, stort og med flott natur.

Det var masse skoleklasser i parken den dagen, og et yrende liv. Følgende ble overhørt av en av guidene i parken: «Til venstre ser dere kameler, de er en gave fra Libya og finnes ikke på Madagaskar. De to hvitingene til høyre er engelsklærere, og er her sammen med sine engelskstudenter. De snakker engelsk nå, men kan også gassisk.» Det er jo kjekt å kunne bidra til underholdningen.

Anette

Klappe på geita

Tsikytsiky

Avskjedsdans med rektor i spissen