Madagaskarblogg

På lørdag var vi i Antsirabe, byen hvor Erlend ble født. Der hadde vi en avtale med Tina, som er Erlend sin bestevenn fra tiden på Madagaskar. De to var masse sammen i de tre årene familien Skjortnes Aano bodde i nærheten av Antsirabe, og Tina er så glad for å møte kameraten sin igjen her på Madagaskar.

Vi syklet til Tinas hus, og fikk hilse på kona og de to ungene hans, og store deler av svigerfamilien. Så tok han oss med til snekkerverkstedet sitt hvor han viste oss rundt og presenterte oss for sine kollegaer. Der var det ikke mye snakk om finerplater (er det det det heter?), for alt var lagd for hånd av solid tre.

Vi hadde kun fire timer på oss, for vi skulle videre til byen Fandriana samme dag. Så når vi da skulle på skogstur for å se på en innsjø, ante vi at tidsskjemaet kunne komme til å sprekke. Litt på grunn av at Tinas datter på tre år insisterte på å gå selv, og litt fordi det tok nesten en time å gå til innsjøen. Jeg må også nevne at det tok ca tre kvarter å sykle til huset hans. På tilbakeveien møtte vi også på kona og lillebroren, som hadde laget mat. Da var det bare å sette seg ned på en stein og spise, og late som om at det ikke var en halvtime til vi skulle forlate byen som var minst en time unna. Når vi hadde spist og hastet av gårde uten å vise at vi hastet, møtte vi også på Tinas mor og hennes mann. Hun var hushjelp for Erlend og de, og hadde reist flere mil for å møte oss. Og også hun hadde med mat. Dette hadde ikke vi hørt et ord om, og vi følte oss rimelig teite da vi syklet avgårde fordi vi ikke hadde tid å komme på middag. Men vi håper å komme tilbake før vi reiser hjem til Norge. Jeg synes det er så rørende å se hvor glade de er i kjæresten min, og hvor begeistret de er over at han har kommet tilbake til Madagaskar. Det var synd at det ble så kort tid på lørdag, men det var en utrolig hyggelig dag. Og nok en påminnelse til meg om at man helst bør ta det med ro, og glemme ordet tidsskjema her på Madagaskar.

Anette

På tunet

Stor nordmann, liten gasser

Heia!

Tina

Forrige lørdag var vi i et gassisk bryllup, en begivenhet vi hadde gledet oss til lenge. Programmet for dagen var forklart på gassisk, og derfor litt uklart. Men vi var helt sikre på at det ville bli både spennende og morsomt.

Vi tok taxi hjemmefra klokken 06.15, og hadde med oss niste og ordbok. En halvtime senere var vi fremme hos brudgommen, og trodde vi skulle gå derfra til brudens hus. Dette viste seg å være litt feil. Vi skulle nemlig kjøre til brudens hus, for det lå TO OG EN HALV TIMES kjøretur fra brudgommens. Der var vi i ca en halvtime, før vi kjørte i TO OG EN HALV TIME tilbake til kirka, som var like ved brudgommens hus. Takk og pris for matpakken! Vi sovna begge to, og dette ble lagt merke til av våre medpassasjerer i minibussen. Men er du hvit så er du unskyldt for å være rar, selv om du sover med munnen åpen på upassende steder. Så, etter fem timer i bil var det altså vielse, en del forsinka på grunn av mye trafikk. Deretter nok en liten biltur til festlokalet, men denne gangen bare ti minutter.

Festen var flott, og brudeparet var lykkelige. Vi var fotografer, og det var mange som ville bli fotografert og se på bildet etterpå. Bruden var et syn i en kjole, som etter brudebutikkvinduene her i byen å dømme, var skikkelig moderne. Nok en super opplevelse sammen med herlige folk, i denne fantastiske byen.

Anette

En stolt mor og brudgommen

Brura

Seraphine

Stilig gjest

Det skjønne brudeparet, Toky og Vony

Hurra for 17. mai!

Vi feiret dagen på søndag, så i dag er en helt vanlig dag i det rosa slottet. Jeg glemte det faktisk helt av før Seraphine gratulerte oss med dagen i dag. Men vi håper alle dere i Norge får en strålende feiring av nasjonaldagen. Rop et lite hurra fra oss også!

Vi hadde 17. mai festen i residensen til den norske ambassadøren på Madagaskar. Det var sikkert 500 mennesker der, og en god blanding av nordmenn og venner av Norge. Det ble blant annet servert pølser, laks og kransekake. Norsk akevitt og congnac var også på plass. Vi gikk i tog, ropte hurra og snakket med mnge hyggelige mennesker. Tana Gospel Choir sang Ja vi elsker med imponerende uttale, og underholdt med nydelig sang i timesvis. Etterpå fortsatte vi festen på Cafe de la Gare, sammen med norske og gassiske venner. En utrolig fin dag!

Anette

Dagens korps

Familien Bakke

Rija og Erlend

Tana Gospel Choir

Anette og Esther (som neier for fotografen)

I morgen skal vi i bryllup! I et ekte gassisk bryllup. Brudeparet er Toky og Vony, og han er yngste sønn av vår hushjelp Seraphine. Over 200 gjester er invitert, og det hele starter «før fuglan skit» kl 07.00 i morgen tidlig. Da skal vi gå i flokk og følge fra brudgommens hus til brudens, og så skal alle i kirka. Vi har fått forklart programmet på gassisk, så vi er jammen ikke helt sikre på alt som skal skje. Vi vet at det ikke blir servert mat før klokka to, så vi skal ha med niste. Vi lurer litt på om det er skikkelig teit, men vi kan jo ikke gå å være skrubbsultne heller. Vi skal også ta med gassisk – engelsk ordbok. Jeg skal være fotograf, så jeg lover å poste noen bilder fra bryllupet til uka.

På søndag, den 15. mai, skal vi feire 17. mai i residensen til den norske ambassadøren. Det blir visst både barnetog og pølser, og vi hører rykter om at et gassisk kor skal synge Ja vi elsker.

Ha en god helg!

Anette

På Ile aux Nattes hadde vi en opplevelse som krever et helt eget blogginnlegg.

Jeg, Erlend og Gerhard var på tidenes fisketur, og dro opp masse eksotiske og rare fisk. Tilsammen var det over 50 kilo, og den største var på over 8 kilo. Erlend fanget den og måtte bruke muskler for å få den over ripa. Selv om de minste fiskene var nede i «bare» 2-3 kilo måtte vi ta kraftig i for å få de i båten, for de kunne virkelig gjøre motstand. Vi var helt i ekstase alle tre, og var nok et syn der vi lo, brølte og sveivet om hverandre. Det var en gasser med på båten, som tydeligvis ikke var så vant til fisketur med jenter. Han lo så han grein hver gang jeg var i gang med å sveive opp en fisk (som sagt var det mange euforiske lyder og bevegelser), og det var high five og masse glede. Utrolig artig! Jeg vil mer!

Vi fikk også servert fangsten til lunsj, tilberedt av kokken der vi bodde. Det var carpaccio av red snapper, og selvfølgelig det beste måltidet vi noen gang har spist.

Fiskerinnen

Kokfornøyd med fangsten

Meg og mr. Red Snapper

Verdens fineste mann og verdens nesten største fisk

Kyss meg, din fisk

Etter laang tid på reisefot er vi nå tilbake i det rosa slottet. Yngve og Sissel reiste i går, og nå er vi plutselig alene igjen. Litt rart etter å ha hatt så mye besøk så lenge. Nå er det tilbake til hverdagen, om det kan kalles det, og det føles veldig bra. Vi er fulle av energi og pågangsmot og gleder oss til å treffe kollegaer og elever igjen.

St. Marie og særlig Ile aux nattes var vidunderlig vakkert. Jeg tror det er den fineste stranda jeg noen gang har sett. Det gikk også an å stupe direkte fra stranda ut i det krystallklare, turkise vannet. Maten var av en annen verden og temperaturen var perfekt. Så dette reisemålet kan virkelig anbefales! Ingvei, du må reise dit!

Legger ut noen flotte bilder fra, tatt av Gerhard. Det er vanskelig å gjengi noe så vakkert på bilde, men han fikk det veldig godt til.

Og takk til alle våre kjære som har besøkt oss her de siste månedene. Vi har satt så stor pris på at dere ville komme helt til Madagaskar, og håper alle sitter igjen med like gode minner som vi. Vi savner dere!

Anette

På grunn av en noe lang ferieavvikling til fjerne steder har det desverre ikke blitt så mye bloggskriving de siste ukene. Så takk til Markus som tok ansvar og skrev et flott innlegg som oppsummerte turen! Vi har hatt det helt strålende, alle 16, og har fått opplevelser og minner for livet. Og det er utrolig hyggelig å kunne dele det med nærmeste familie og verdens beste venner. Jeg håper alle som nå har reist hjem har klart å lande i hverdagen, og allerede tenker på når neste Madagaskartur skal begynne. 🙂

Samme dag som familien reiste tilbake til Norge, møtte vi vårt nye reisefølge. Sissel, Yngve, Gerhard og Silje. Vi har hatt tidenes mest effektive biltur fra nord til sør og fått sett masse. Nå har vi vært en natt i Tana og skal reise videre til St. Marie.

Det er fantastisk å reise rundt i dette vakre landet. Men det er også en veldig god følelse at vi gleder oss masse til vi skal begynne å jobbe igjen.

Håper alle har hatt en fin påske. Her kommer noen bilder av vår.

Anette

Hei.

Jeg er Markus, 11 år om 4 dager og i dag er jeg gjesteblogger for tante Anette.

Jeg kom til Madagaskar for to og en halv uke siden med familen min; mamma (Eva), pappa (Marius) og Linus (lillebroren min).

Vi har lenge gledet oss til denne reisen. Vi har fått se lemurer, kameleoner, krokodiller, firfisler, skilpadder og fosaer. Vi har vært i nasjonalparken i Andasibe, i lemurparker, krokkodilleparker, snorklet, badet i bassenget og på stranda, på fine resturanter og mye mer. Byene vi har vært i er Antananarivo, Andasibe, Antsirabe og Nosy Be.

Vi skal reise om noen timer. Jeg gruer meg 🙁

Her er noen bilder av det vi har opplevd:

Her holder jeg en brun kameleon

Her har jeg en lemur på skulderen

Her er en sulten krokodille!

Dette er "safaribussen" vi kjørte med på vei til Antsirabe

Vi fant King Julien fra Madagaskar-filmen

Det gassiske språket har ikke blitt så mye lettere for oss de siste ukene heller. Men vi skal ha for at vi prøver. Erlend fikk et helt marked til å skratte høyt da han spurte spurte om prisen for bæsj. Frukten kaki ble brått kaka (som betyr bæsj på gassisk). Et hendelig uhell synes både han og jeg, siden ordene er så like. Like? sier gasserne, og så ler de enda høyere av at vi kan synes noe slikt. Og vi må jo bare le med.

Men det som er gøy er at jo mer jeg lærer (det er fortsatt ikke mye) jo vakrere blir dette språket. Det er veldig billedlig, og alt heter noe mer eller mindre «logisk». Her er noen av mine favorittord:

Masoandro er sola, og direkte oversatt betyr det dagens øyne

Solomaso er briller, og betyr det som erstatter øynene

Solosaino er datamaskin, og betyr det som erstatter hjernen eller sjela (!)

Sykebil er direkte oversatt noe sånn som «maskin som frakter de døde og de som kanskje skal føde»

Fint, ikke sant?

Anette

Tiden bare suser avgårde, og vi har allerede kommet så langt at vi har tatt ferie fra engelskklubben. Antallet elever har dalt en del, noe som er litt sårende for stoltheten men likevel gjør at undervisningen blir bedre. 60 elever som var redde for å si et pip på engelsk var litt vanskeligere enn 30. Men vi synes de har blitt litt tøffere, og vi vrir hjernene våre hver uke for å finne på noe de synes er gøy. Vi har startet brevveksling med vår venn Markus sin klasse i Norge, for den ene gruppa. Markus (som er sønn til Anettes barndomsvenninne Eva) kommer endelig på besøk på onsdag, sammen med foreldre og lillebror. Da skal han overlevere brev og bilder, samt ta i mot de brevene våre elever har skrevet. De gassiske elevene synes det var stas å skrive brev, og aller mest stas var det nok å ta bilder.

Til helga kommer også storfamilien Skjortnes Aano og herr og fru Berg. Da blir vi tilsammen 16 stykker som skal farte rundt i dette vakre landet sammen. Vi gleder oss veldig!

Bildene nedenfor er av engelskgruppa som skal brevveksle med Karsrud skole i Oslo. Vi føler oss veldig heldige som får være sammen med disse smilende solstrålene hver uke.

Anette og Erlend