Madagaskarblogg

Nå er vi tilbake i Norge, etter 7 fantastisk flotte måneder på Madagaskar. Det er så langt mitt livs opplevelse, og dette landet og disse folkene har gjort et enormt inntrykk på meg. Det er så mange opplevelser og så mange flotte mennesker jeg aldri vil glemme.
En uke etter hjemkomsten til Norge er det to små personer jeg tenker på hver dag. Fryser de? Har de fått noe å spise? Har de sunget waka waka? Maurice og Francine på fem og fire år bor som nevnt på gata i Antananarivo, og jeg håper av hele mitt hjerte at jeg finner de igjen når jeg reiser tilbake.

Bloggen er herved ved veis ende.

Anette

I dag har vi vært på avslutningsfest på Akany Fifampandrosoana. Jeg synes akkurat vi satt der og ble presentert som herr og fru Berg, da det var semesteråpning i begynnelsen av februar. Jobben har vært spennende og morsom, rar, fin og av og til litt utfordrende. Jeg er så glad for at akkurat jeg traff akkurat de, og vi skal absolutt holde kontakten. Jeg har nemlig tenkt meg tilbake.

Vi fikk blant annet se fem flotte avgangselever, som hadde sydd brudekjoler, og som stolt viste de frem for lærere, elever og foreldre. Tårene presset på da «mine» jenter sang min favorittsang Hafaliana foana, som takk for laget. Jeg kommer til å savne de der fjortisene veldig, veldig mye.

Anette

Hafaliana fooooooana

Stolte jenter

Følge nøye med

Det er vanskelig å sitte i ro når man er fem år og akkurat ferdig på førskolen

At Madagaskar er en øy full av skatter er et faktum. En av livets tilfeldigheter er at noen av de aller fineste skattene befinner seg rett utfor døra vår. Når vi flytta inn i det rosa slottet ble vi kjent med «den lille familien», og alle dere som har vært å besøkt oss har hørt om Momo, Kristine, Maurice, Francine og Momena. Noen av dere har også møtt de, og vet hvor utrolig strålende og vakre de er. Mot alle odds. Familien på fem bor nemlig på asfalten utenfor huset vårt. Selv om de ikke eier så mye mer enn det de står og går i, har de lyst opp hverdagene våre med smil og glede. Dagen har ikke vært helt fulkommen uten et glimt av barna, og det blir forferdelig å reise fra de.

Den siste tiden har vi hatt besøk av Rakel og Tone Lise, som også umiddelbart ble sjarmert. Sammen tok vi de med i dyreparken, og tilbragte en formiddag med å se på dyrene og ha piknik. Det var stor stas, for så mange rare dyr hadde de ikke sett før. Maurice på seks hadde skilpaddene som favoritt, Francine synes påfuglene og geitene var det beste, og lille Momena på to likte nok aller best hvitingen Rakel. Hun bærte han på armen hele tiden, og ga seg blanke i at hun ble tissa på både fire og fem ganger i løpet av dagen. Rakel, du er for alltid min helt som bare smilte og sa «det gjør ikke noe».

Det var så gøy, og noe vi aldrialdri kommer til å glemme. Nedenfor kan dere se bilder av skjønningene, og nok en gang må dere gange de opp minst tusen ganger for å komme i nærheten av virkeligheten.

Anette

Den lille familien

Se, en sommerfugl!

HAHAHAHA!

Som ho mamma ville ha sagt. Det betyr altså at vi begynner å avslutte ting her på Madagaskar. Jeg har gått i hakk med frasen «tenk, nå er det kanskje siste gang…», og kjenner klumpen i halsen. Dette er siste hele uka i Tana, for på lørdag skal vi på ferie. Sammen med vår venninne Monika og hennes kjæreste Pål skal vi på kanotur på elva Tsiribina, erobre nasjonalparken Tsingy og beundre soloppgangen i baobabaleen i Morondava. Turen tar ca en uke, og blir garantert et eventyr.

I dagene frem til det venter litt organisering av diverse småprosjekter og ellers rolige dager. Vi må sørge for å spise en siste gang på alle favorittrestaurantene våre, og det er jo ikke akkurat hard arbeid. Vi har også besøk av to herlige damer fra Norge, Tone Lise og Rakel. De er nå på stranda, men skal være her hos oss fra onsdag kveld til lørdagsmorgen.

Så skal jeg gjøre det samme som jeg har gjort siden vi kom, nyte hvert sekund av Madagaskar. Gråte over det triste og smile og le av alt det fine og rare.

Anette

Good times!

I helgen har vi vært sammen med Mihantra. Han er bror til Erlends gamle venn Tina, og studerer i Antananarivo. Lørdag hadde vi en hyggelig lunsj sammen, og i dag har vi spilt frisbee. Om et par uker skal vi reise sammen til Antsirabe, og møte hele familien hans. Som tidligere beskrevet ble det greit hektisk forrige gang, så vi gleder oss til god tid med disse flotte menneskene.

Anette

På fredag besøkte vi dyreparken i Antananarivo, Tsimbazaza. Vi hadde med oss intet mindre enn 70 unger fra engelsklubben, men heldigvis var det også med tre andre lærere. Jeg liker ikke dyreparker, men kunne ikke nekte da forslaget kom. Å se dyrene inne i små bur, etter å ha sett de ville i nasjonalparkene rundt omkring, var ingen hyggelig opplevelse. Men det var veldig gøy å dra dit sammen med alle de skjønne engelskstudentene våre. Parken er nedslitt, og skiltene med beskrivelse av arten matcher ikke alltid dyret som faktisk befinner seg i buret. Men det var et nydelig område, stort og med flott natur.

Det var masse skoleklasser i parken den dagen, og et yrende liv. Følgende ble overhørt av en av guidene i parken: «Til venstre ser dere kameler, de er en gave fra Libya og finnes ikke på Madagaskar. De to hvitingene til høyre er engelsklærere, og er her sammen med sine engelskstudenter. De snakker engelsk nå, men kan også gassisk.» Det er jo kjekt å kunne bidra til underholdningen.

Anette

Klappe på geita

Tsikytsiky

Avskjedsdans med rektor i spissen

Nok en perle av et sted er besøkt. Diego Suarez, som ligger helt nord på Madagaskar, var helt vidunderlig. Først var vi tre dager på stranda Ramena. Det jeg likte så godt der var at stranda var landsbyen, og ikke avstengt for noen. Mange lokale, både store og små, noen få turister, ganske mange zebuer, hunder, høner og katter delte harmonisk plassen på den fine stranda. I små, enkle hytter gjemte det seg iskalde øl, sprellferske hummer og annen nyyydelig mat. Gasserne griller gjerne sjømaten sin, og det smaker altså så fantastisk. Tilbehør er gjerne ris eller pommes frites, en liten sitrondæsj, og det er faktisk alt som trengs. Jeg kjenner jeg får vann i munnen av bare å skrive om det.

Vi var også på båttur på grønt hav. Turen ut til øya vi skulle besøke var kjempefin. På vei hjem blåste det derimot opp, og vi fikk bølgeskyll på bølgeskyll kasta i fleisen hele gjengen. Det begynte å bli litt ubehagelig, og da styrmannen ramla på havet fordi roret knakk med et stort brak var det like før jeg begynte å hyle høyt av skrekk. Erlend hadde en litt mer sjarmerende reaksjon, og ropte «kan han svømme?» Og heldigvis kunne han det. Gutten (han var en gutt, som sikkert skulle læres opp) kom seg ombord, og vi kom oss til land. Pjuh.

Siste dagen tilbragte vi i selve Diego by. Den var veldig flott, og helt forskjellig fra de andre stedene vi har besøkt. Forauene var faktisk til å spasere på, og ikke til å parkere på, og gatene var breie. Lise syntes det lignet litt på New Orleans. Det var også mange koselige barer og restauranter, og også der fikk vi nydelig mat.

Reiseanbefalingen kom fra Erlends søster Kristine, og bringes herved videre til alle andre.

Anette

Taxi

Fiskegarn på stranda

Latmannsliv på en lørdag

Lise fikk seg en ny venninne

Grønt hav

Kokfornøyd type

Lek i landsbyen

Diego Suarez

Ruiner

Gatekunst

Mann med fletter vurderes solgt. Er i meget god stand, men oppfyller ikke lengere eierens estetiske krav.    Gi bud.

På fredag kveld kom min kjære søster Lise, og hennes venninne Anne Mette til Antananarivo. De skal være her i to uker, noe vi regner som ganske knapt. Derfor kjørte vi på med opplegg allerede fra lørdagsmorgen. Vi dro på rundtur i hovedstaden med vår venn Lytha. Han er en veldig hyggelig fyr, og jobber bla som guide. Bestillingen var: Vis oss det som er spennende i Tana. Og han hadde lagt opp en perfekt dag for oss, med både planlagte og spontane innslag. Vi fikk se ulike bydeler, historiske steder, mursteinslaging, jentefotball, et bryllup, hans barndomshjem og mye mer. Med perfekt timing endte vi turen med solnedgang fra Rova, Antananarivos beste utsiktspunkt. Omtrent alt vi så og gjorde den dagen var helt nytt for meg og Erlend, og vi var alle fire overbegeistret over opplevelsene. Så om noen skal til Tana, ta kontakt med Lytha. Han er knallflink, og har skjønt hva vi hvitinger har lyst til å se.

Kvelden fortsatte på gourmetvis på byens fineste restaurant, La Varangue. Vi fikk også tid til en liten tur på nattklub, og Lise og Anne Mette dansa fletta av seg. En perfekt dag!

Anette

Vi møtte en gjeng med fnisende barn, som til og med sang for oss

Søster og Anne Mette

Lytha og meg

Murstein

La Gare

Hvitinger i solnedgang

Forrige helg var vi så heldige å få være med vår venninne Monika til byen Fandriana. Hun jobber nå for NMS men har tidligere vært fredskorpsdeltaker i Fandriana i ett år. Vi hadde hørt mye fint om denne byen, og det viste seg at det var det god grunn til. For et flott sted! Ute på landsbygda, midt i mellom rullende åser og rismarker. Smilende mennesker og flotte, velholdte hus møtte oss overalt. Monika viste vei, og tok oss med på en nydelig gåtur i området. Jeg bestemte meg for å kjøpe et hus der! Det var så ekstremt vakkert og fredelig. Når jeg tenker meg om var det også fryktelig kaldt på kvelden og natta, og strømforsyninga var mildt sagt ustabil. Erlend mente at jeg aldri kunne ha bodd et sted hvor jeg risikerte å sitte i mørket fra klokken seks hver kveld, og det er mulig han har rett. Men jeg vil likevel gjerne ha et feriehus der, det går jo fint.

Jeg vil at dere ganger alle bildene med ti, så kommer dere kanskje i nærheten av hvor fint det er.

Anette

Anette, Ester og Monika

Rismarker

En fin mann vi møtte på veien

Oksekjerre

Balansering gjennom rismarkene

Lastebil