Madagaskarblogg

At mye kan skje når du reiser langt av sted er kanskje ikke så rart. Men at Anette har blitt A-menneske kunne vel de færreste forutse? Joda, ca klokken ti hver kveld går rullegardinen ned og jeg sovner som en klump i sofaen. Og så er det full pedal i syv, halv åtte tida dagen etter. I dag hadde vi planlagt å se fotballkamp, som startet 22.45, lokal tid. I den anledning sov jeg helt til halv ni, for å klare å være våken utover kvelden. Jeg skjønner ingenting, og håper dette snart går over og kvelden og natta blir mine igjen.

Men hvis Erlend lager smoothie med fersk pasjonsfrukt og mango til frokost, står jeg gjerne opp før fuglan skit.

Anette

Og for en start det ble! Vi hadde to grupper i dag, den ene med 56 deltakere og den andre med 60. På fredag kommer en ny gruppe, og den forventes også å være stor. Tilsammen er det rundt 150 elever som ønsker å være med, helt frivillig! Vi får se om de kommer tilbake neste uke. Vi hadde i alle fall en super dag, og programmet vi hadde laget ble godt mottatt. Vi snakket om Norge og Madagaskar og øvde på navn på kroppsdeler. Vi hadde en slags konkurranse der vi kastet en ball, og de som fanget ballen måtte si navnet på en kroppsdel. Til slutt var det fare for å krasje hodet i veggen for de ivrige deltakerne, og vi måtte roe det hele ned. Vi er storfornøyde med mottakelsen og skikkelig motiverte for videre undervisning.

Jeg fikk også en liten selvtillitsboost da det gikk et gisp igjennom salen når jeg fortalte at jeg var 30 år. Da vi senere åpnet for spørsmål, og den eldste og kuleste gutten spurte meg (med påsmurt selvsikkerhet) «Do you have a boyfriend?» følte jeg meg som 20 år igjen! Da jeg spurte han om hadde en «girlfriend» ble han så flau at jeg fikk dårlig samvittighet. Men han har kanskje lært at man ikke stiller lærerinna slike spørsmål? 🙂

En super dag avsluttes på Chillout cafe, med Arsenal – Barcelona. Nå scorte nesten Messi, og jeg tror begge trommehinnene mine sprengtes….

Anette

Erlend slapper av mellom slagene

Utsikten på vei til jobb er ikke så ille!

Frustrasjonen over hvor vanskelig det gassiske språket kan være har begynt å gå litt over. Vi har ikke videreført samarbeidet med vår tidligere lærerinne, som ikke var den beste (se tidligere innlegg) vi har møtt. Egentlig har vi jo ikke møtt noen andre gassisklærere heller, men nå kan det se ut som om god hjelp er i sikte. Ryktene sier nemlig at Kristin Laugerud muligens tar turen til Antananarivo, og vi har tilbudt henne gull og grønne skoger for å hjelpe oss med dette språket. Hun snakker veldig bra gassisk, er vant med å undervise og skjønner nok bedre enn en gasser hva som er vanskelig for en nordmann. I tillegg er hun veldig godt selskap, så vi krysser fingrene for at hun kommer.

For de som ikke kjenner alle etternavnene til tidligere misjonærer eller misjonærbarn på Madagaskar kan jeg fortelle at Kristin er søster til Erlends første, hvite venn, Yngve. Og hun jobber i kystbyen Tulear, gjennom fredskorpset.

Anette

Kristin Laugerud

Søndager er rolige også i Antananarivo, i alle fall relativt rolige. Det er hyggelig å vandre gatelangs når en ikke må bruke all oppmerksomhet på å unngå å bli påkjørt. I dag har jeg vært i middels form, muligens på grunn av noen reker jeg spiste til middag i går, så ting har gått ganske langsomt. Til Erlends store begeistring fant han en plass han kunne se hopprenn, men begeistringa dalte litt da de byttet til rugby i det Remmen Evensen skulle hoppe. I går så vi fotballkamp på Chillout cafe, så det er visst gode muligheter for å få med seg sport i denne byen. Fotballkampen var uten kommentatorer, men med karaoke. Det var nemlig en festllig gjeng som sang av full hals samtidig. Chillout er en bar/cafe rett over gata fra der vi bor, og et veldig hyggelig sted. Alltid fullt av folk, og med livemusikk og lokale band i helgene. Jeg tenker at både Kristin og Kristine som snart kommer på besøk vil trives der!

I morgen har jeg en avtale med en organisasjon som heter Handicap International. De driver flere prosjekter for å hjelpe funksjonshemmede, og dette er noe jeg gjerne vil vite mere om. Jeg har egentlig full uke allerede, men det kan jo kanskje være mulig å få til noe gjennom de likevel. Jeg skal også forhøre meg om de kan ha behov for Kristins hjelp mens hun er på besøk hos oss.

Håper søndagen er god også i Norge. Selv om jeg IKKE savner vinteren hadde det vært hyggelig med en skitur.

Anette

På senteret hvor jeg har begynt å jobbe, Akany Fifampandrosoana, har jeg fått svært så forskjellige utfordringer. Brått har jeg blitt engelsklærer for ca 30 fnisende jenter fra 14 til 16 år.  Nivået er veldig forskjellig, noen kan en del fra før mens andre enten er veldig sjenerte eller så forstår de ingenting. Ganske vanskelig og veldig gøy.

Jeg har også fått i oppgave å søke om penger for senteret, som desverre sliter økonomisk. Lærerne har ikke fått lønn på 7 måneder, og de har vært nødt til å nedlegge en del aktiviteter, som å tilby et måltid til fattige og hjemløse. Det er tragisk, og jeg håper jeg får til å hjelpe. Jeg har mottatt en hel del papirer, budsjetter og lignende og skal sette meg ordentlig inn i dette fremover. Mange av elevene har heller ikke råd til å betale skolepenger, som er ca 12 kr i måneden, inkludert lunsj. Hvis noen har tips om organisjoner eller bedrifter jeg kan henvende meg til i Norge er det flott.

Jeg har også mottatt bøkene på bildet, og det er ønskelig at jeg velger ut noen temaer i disse og har undervisning med jentene, når gassisken er blitt bedre. Javel… Anette skal undervise i hushold og barnestell. Passer bra det. Det må også nevnes at den ene boka er fra 1953.

Det blir varierte dager i alle fall, akkurat slik jeg liker det.

Legger også ved bilde av min kjære og hans nyinnkjøpte zebuhode.

Anette

Vi er i Afrika. Jeg har proevd aa poste et innlegg siden soendag, men internettet vil ikke. Jeg har bilde av zebuhodet, men det vil ikke inn i innlegget. Vi har litt godt av det ogsaa, men det medfoerer at vi faar skrevet mindre enn vi vil. Det beste er nok bare aa komme paa besoek aa se selv!

🙂

I gata vaar kom det gaende en mann fra landsbygda, og han hade laget noe veldig flott. Erlend loep etter, og over peisen (vi har faktisk det) henger det naa et utstoppa zebuhode med horn!

I helga har vi hatt hyggelig selskap av Signe og Eline, som har hatt lærerpraksis i Antsirabe. Jeg og Signe har jobbet sammen tidligere, og fant plutselig ut at vi befant oss her samtidig. Vi har spist god mat, vært på marked og besøkt Erlend sin jobb, det tidligere nevnte jernverket. Vi var også på en liten sightseeing til Antananarivos høyeste punkt, hvor det står et høyreist og staselig slott som tilhørte en gal dronning i tidligere tider. I tillegg til slottet var det både planter og ekle insekter å se på. Erlend ble overtalt av guidene til å holde en svær edderkopp. Selv om den ikke er farlig var den så ekkel at det kvalifiserer som heltemodig innsats i mine øyne! Høyden ga panoramautsikt over hele hovedstaden, og det var et fantastisk syn. Dit skal vi ta med flere.

Anette

Edderkopp

Erlend og edderkopp

Dronningens slott

Fornøyde turister

Som jeg gledet meg til å lære gassisk! Jeg skulle pugge og praktisere hvert ledige sekund, og bli flink i en fei. Etter en og en halv uke med intensiv undervisning er jeg nå gått inn i frustrasjonen. Totalt kaos. Jeg husker ingenting, og alle ordene er helt like. De begynner på m og har en fem-seks a´er slengt innimellom. «Det er ALLTID denne endingen på denne verbformen», sier lærerinna vår. «Alltid?», gjentar vi. «Ja.» Så blar vi til neste side og finner verbet med en annen ending. «Hva er dette da?», spør vi. «Åååååja, men det verbet slutter jo på i, så da kan det jo ikke ha samme ending» , ler lærerinnen. «Jamen, det er jo samme form?» «Ja, men det slutter jo på I». Mere latter.

Navnet på en av de gamle kongene her i landet var Andrianampoinimerinandriantsimitoviaminandriampanjaka. Og det er ikke tull.

Det var deilig med en liten utblåsning. Nå er motivasjonen tilbake.

Veloma tompoko!

Anette

Vi gjorde noe kjempegøy i går, vi var på landskamp mellom Madagaskar og Mozambique! Fotball er fotball, men ting er litt forskjellige rundt omkring i verden. Da vi ankom stadion ble vi møtt av en 40-50 politimenn, i full uniform. Uniformen inneholdt kamuflasjeklær, skjold til ben og bryst, hjelm og bazooka tror jeg det var. Det var så vidt vi torde å spørre om hvor vi fikk kjøpt billetter, og prøvde å se snille og fredelige ut da vi høflig hvisket frem spørsmålet. I billettuka fikk vi valget mellom to typer billetter, den ene dobbel så dyr som den andre. Rike som vi er her nede slo vi selvfølgelig til med den dyreste. Inne på stadion så vi oss rundt og gikk så mot de plassene som så dyrest ut. Det var ca 20 stoler plassert midt på tribunen, som ellers besto av steintrapper. Etter å ha snakket med han som satt ved siden av oss og fått vite at han var styreformann for landslaget, og flere morske dreskledde menn i 50-årene også begynte å sette seg ned, innså vi at vi kanskje hadde satt oss på feil stoler. Vi fant det bedre å sitte sammen med «folket», og flyttet oss til steintrappene vi også. Fotballbanen var ganske lik Arronesbanen i Alta, men det måtte en kar ut med hvitmaling i pausen, for å markere opp 16-meteren. Madagaskar var overraskende nok det førende laget, men som Erlend sa : «Akkorat kontringar har de isje øvt på». Det ble 0-0, og uten de store målsjansene. Men når de kom gikk folk bananas på tribunene, akkurat som hjemme. Det var en morsom opplevelse, og vi håper det blir flere kamper i løpet av vårt opphold her.

Anette

Madagaskars ferskeste supporter